Jeg har aldri forstått hva som er så spennende med en liten tur utenfor atmosfæren!
Svensken Christer Fuglesang har fått seg en tur med romferjen Discovery og får lov til å sveve litt ute i atmosfæren og media bader i at en skandinaver er blant de nøye utvalgte.
Personlig har jeg aldri sett den store facinasjonen av å sette livet på spill for å oppleve det å være vektløs og se jorden i et annet perspektiv. Dette er heller ikke naturlig for mennesket og det har forøvrig vist seg at mange astronauter lider av alvorlige depresjoner når de kommer tilbake til hverdagen igjen. Ingenting blir visstnok spennende lenger og oppmerksomheten forsvinner.
Jeg tror lykken er å se tilbake på de mykere verdier og kanskje ta en pust i bakken og leve mer i ett med naturen slik forfedrene våre gjorde det. Det er den lykken mennesker i dag savner. Hva mener du?